En historie om lyset og mørket

Posted By on Jun 14, 2017 |


En gang fantes det mennesker som elsket lyset. Så snart solen sto opp hver morgen var alle sammen oppe for å ønske den velkommen. De sang til og med sanger for å feire det fantastiske lyset. Og når solen gikk ned hver kveld sang de andre sanger, triste sanger, sanger om å savne lyset fra solen. Så mye elsket de lyset.

Folket elsket lyset, men var redd for mørket…

De elsket ikke mørket. Når mørket kom krypende hver kveld ville de skynde seg i seng, siden de kun kunne tåle mørket mens de sov. Til og med da var mørket skremmende for dem, så de passet på å alltid ha varme i en ovn i hvert eneste rom. De som ikke hadde en ovn var det verst for, og noen av dem måtte til og med låne penger hos naboen for å få råd – og hvis ikke det gikk måtte de finne en annen løsning!

Folkets kjæreste ønske var at solen ikke skulle gå ned om kvelden og at mørket aldri skulle komme. Men hver dag solen gikk ned sang de sine triste sanger, og holdt ut det skrekkelige, triste og merkelige mørket helt til de igjen kunne ønske solen velkommen neste dag.

Men; i dette landet ble det født to bemerkelsesverdige barn. De var tvillinger. Den ene var en jente og hun virket å skinne innenfra. Uansett når hun kom inn i et rom syntes alt å bli litt lysere. Og folket elsket henne høyt.

Det andre barnet var en gutt, og han syntes å ha bragt mørket med seg. Når han kom inn i et rom virket alt plutselig litt mørkere. Og folket likte ikke ham. De fryktet ham fordi han minnet dem om det store mørket som kom om kveldene.

Selv om folket elsket jenta og ikke var så glad i gutten var tvillingene veldig glad i hverande, og fordi jenta elsket sin bror så høyt lot folk flest ham være selv om de var redde for ham.

Magisk barn

Begge de to barna var magiske!

Ettersom de vokste opp ble det etter hvert klart at disse to barna faktisk var magisk. Jenta hadde krefter til å bringe tilbake et liv når det var skadd eller tapt. Da hun var et lite barn kunne hun lege små kutt og forstuinger. Da hun ble litt eldre kunne hin hele knekte bein og større kutt. Da hun ble tenåring kunne hun få avlingene til å vokse fortere og fyldigere. Hun kunne få planter og dyr som hadde dødd levende igjen. Folket mistenkte at hun til og med kunne hente mennesker tilbake fra døden, men de var litt redde for å spørre – og heller ikke tilbød hun seg det.

Gutten, på den andre siden, hadde krefter til å roe ned og stilne alle ting. Da han var liten kunne han hjelpe familien sin med å falle i søvn fortere, og dermed redde dem fra frykten for mørket. Da han ble litt eldre kunne han roe ned tyr da de hadde blitt skremt eller få dem til å være stille. Noen ganger brukte han først å gå til et dyr eller menneske som var skadet for å roe det ned, slik at hans søsters helende magi kunne få virker. Da han var tenåring kunne han roe ned store stormer og vinder og regn. Han kunne bringe alt til stillhet.

Folkets kjærlighet til lyset og frykt for mørket ble bare større med tiden, kanskje spesielt ettersom tvillingene til stadighet minnet dem på om det. Og så en dag bestemte de seg for å spørre jenta om en tjeneste. De spurte henne om magien hennes kunne holde solen på himmelen og stoppe mørket fra å komme. Jenten var motvillig, men etter å ha blitt spurt i mange måneder bestemte hun seg for å forsøke – bare for å få folkene til å la henne være i fred. En dag da solen sto på sitt høyeste dro hun ut opp til den høyeste åsen i landet og rettet armene sine opp mot himmelen, og spurte solen om å stoppe og holde seg der på himmelen for bestandig.

Hun var ikke sikker på om noe hadde skjedd, fordi solen beveger seg jo så sakte. Det gikk ikke lang tid før det ble klart at noe hadde skjedd – solen hadde stoppet på himmelen.

Folket var overlykkelige! Det ble en stor feiring og de sang alle sine sanger for å feire solen. De elsket jenta enda mer – i hvert fall i begynnelsen. Den første uken eller så var alle fornøyde og glade, men etter hvert begynte de å bli slitne.

Selv om de bestandig hadde sovet med et lysende ildsted for å holde mørket unna, var det å sove i fullt sollys noe ganske annet. De kastet på seg og snurret i sengene og våknet opp hele tiden. Noen av dem husket at gutten kunne hjelpe til med søvnen, og spurte ham om hjelp, men det virket som om de søvngivende kreftene hans hadde forsvunnet med mørket.

Etter omtrent en måned begynte de utslitte og frustrerte folkene å innse at det konstante sollyset var et problem. De elsket fortsatt lyset, men de ønsket bare at solen igjen skulle bevege seg på himmelen. I startet trodde hver og en av dem at det kun var de som ønsket dette, og på grunn av deres kjærlighet til lyset og frykt for mørket var de redde for å si noe om sin nye lengsel etter natten. Sakte men sikkert begynte de å betro seg for hverandre og da oppdaget de at alle følte det på samme måten. De fant til slutt ut at noe måtte gjøres!

Hender mot himmelen

Kunne gutten klare det?

De gikk tilbake til jenta for å få henne til å få sola til å bevege seg igjen. Det var hennes magi som hadde stoppet den, og de tenkte derfor at hennes magi kunne starte den igjen. Så, hun dro atter en gang opp til toppen av åsen og rettet armene sine mot himmelen, før hun ba solen om å bevege seg igjen. Ingenting skjedde. Hun prøve igjen. Og en tredje gang, men solen holdt seg i ro. Trist i sinnet vendte hun tilbake til folket og sa at det ikke var noe hun kunne gjøre. Så kom en lang stund med voksende panikk før gutten trådte frem. ‘La meg forsøke’, sa han mykt. Alle tenkte på det et lite øyeblikk og bestemte seg for at det var en god idé.

Han tok sin søsters plass på den høyeste åsen og rettet armene sine mot himmelen, og så ba ham sola om å flytte på seg. Solen begynte å bevege seg med én gang, og hastet mot horisonten i vest. Innen ti minutter hadde den gått ned, og innen femten minutter var det komplett mørke og natt.

Folket ble tatt på sengen ettersom de hadde kommet bort til åsen for å se om jentens magi ville virke. De hadde ingen fakler ettersom de ikke hadde hatt behov for det på ukesvis. De hadde ingenting med seg som kunne vise dem veien hjem, og de hadde aldri vært ute om natten før – og var livrett.

I starten prøvde de å springe hjem fra mørket, men de oppdaget snart at det å skyndte uten å se ikke var en spesielt god idé. De saktnet farten men stirret fortsatt på bakken samtidig som de forsøkte å komme seg hjem så raskt som mulig. I dét øyeblikket var det en av dem som kikket opp og sa: ‘Åh, se!’ Alle kikket opp og det var da de så stjernene for første gang. De hadde aldri vært ute om natten før og ante ikke hvor utrolig vakker en stjerneklar himmel var. Alle sammen stoppet opp og ble stående lamslått av undring. Så plutselig oppdaget de hvor veldig trøtte de var, og sakte men sikkert beveget de seg mot hjemmene sine igjen. De sov lenge.

Folket hvilte seg og var glade og de satte pris på mørket for første gang i sine liv. Solen steg opp igjen, og på nytt kom de seg ut av sine senger og sang hyllesten til lyset. Mot enden av dagen, da begynte å synke mot horisonten, følte de ikke for å synge de triste sangene sine. I stedet for begynte en musiker å synge en ny og rolig sang som var en takksigelse til natten, og snart sang de alle med. Det ble deres solnedgangssang.

Gutten og jenta vokste opp til å bli en mann og en kvinne, og begge to var nå høyt elsket av folket. Da de så på dem, og de var fortsatt beste venner så vel som søsken, mintes at en balanse mellom lys og mørke er det aller beste!